Helene Aka Kass

Hei

Jeg har hele livet hatt en forkjærlighet for pene mennesker.
og jeg må innrømme at jeg blir i betraktelig bedre humør om
jeg har noen pene mennesker å se på.
(Når jeg snakker om pene mennesker, mener jeg også pene
tegneserie figurer eller hva man kaller det.)

I hvertfall..

Som 5 åring vandret jeg inn (vandret og vandret, vi sto vel flere timer i kø)
i "De pene tegneserie figurenes land" også kalt
- DisneyLand i Orlando.

Disneyland var et paradis for 5 år gamle meg, det ville vel forsatt vært et paradis
for meg i dag, hadde det ikke vært for alle de drit-skumle utkledde folka som vandrer fritt
og legger armene rundt deg, mens de venter på at du skal juble og ta bilde av dem. *grøss*

Uansett, som tidligere nevnt har jeg alltid vært fasinert i pene mennesker/tegneserie figurer,
og du kan tro gleden var stor da jeg fant ut at jeg kunne få muligheten til å møte min store tegneserie favoritt:

Ariel.  - Jeg prøvde i utgangspunktet å tegne Ariel på egenhånd, men fant fort ut at det er en grunn til at disney tegnerne tjener så godt :(.

For 5 år gamle meg var Ariel den store prinsessa og den vakreste av alle disney prinsessene til sammen.
(Ikke spør meg om hvem av prinsene jeg likte best, for de brydde jeg meg ikke om - tror jeg var litt små lesbisk som liten O_o"  )

Gleden var stor da jeg og familien min stilte oss i den endeløse køen for å få møte Ariel.
På denne tiden var tegnefilm og virkeligheten samme ting i mine øyne, og jeg så for den Ariel`en jeg hadde sittet å sett på tv`en. Havfruen med det pene håret
som alltid lå/fløt i fine bølger om skuldrene hennes.

Det tok meg faktisk flere år før jeg faktisk innså at hun var under vann..og at det var derfor håret fløt så fint.. Gjett hvor skuffa jeg ble, jeg hadde jo prøvd å kopiere håret til Ariel i årevis D=

Jeg kan huske det som om det var i går.
Skuffelsen var enorm da jeg var kommet så langt fram i køen at
jeg fikk et glimt av den Ariel`en jeg hadde stått i kø for å møte.
Jeg fikk øye på jenta som satt på en plastikk versjon av de kjente omgivelsene
fra filmen. I ført i en rett og pistrete rød parykk, med et pallett helvete av en finne.
Jeg kan også informere om at det var langt i fra skjell som holdt de puppene oppe.

Jeg bråsnudde i køen og løp vekk fra hele åstedet for drømmeknusingen.
Med resten av den rasende familien som hadde løst bort flere timer i kø etter.

Jeg tror faktisk det var her, min angst for utkledde mennesker startet...

Det var en fæl fæl dag - helt til vi besøkte Minni Mus sitt hjem, da ble jeg glad igjen,
for der kunne vi vri på en bryter så en kake vokste opp i ovnen.. :]

Hei

Dere vet den sykdommen alle barn får jevnlig?
Den sykdommen som gjør  barn så ekle.
Sykdommen som er så ekkel på barn nettopp fordi de bare lar det være
uten å gjøre noe med det.
Den sykdommen har jeg fått.

- Jeg lider av snørr. 

Jeg hater offentlige doer, og etter jeg tilbrakte en dag i
vår flotte dop-møte-sted som vi kaller hovedstad og ble tvunget til å benytte meg av
en offentlig do, har jeg blitt syk.

Herr og fru Bakterie har invandert nesen min, og nå klamrer jeg meg til håpet
om at de ikke er klare for bakterie barn riktig enda. Eller at de ikke liker nesen min og
finner noen andre neser å bo i.

- Her ønsker herr. Bakterie, onkel Bakterie velkommen..

I tillegg til å blokkere alle pustemuligheter gjennom nesa, gjør bakteriene alt jeg gjør mye hardere.
Isteden for å sitte å kose meg med musikk på bussen, må jeg nå kjempe mot nyset, og prøve å unngå å snufse.
For å nyse på bussen er noe av det kleineste som kan skje i snørr-forbindelse, et nys, og ALLE vet du er den med bakteriene.

- Fru bakterie, maler veggene for å gjøre hjemmet sitt litt koseligere.

Når jeg ser på mine tegninger av bakterier, synes jeg de ligner veldig på han maskoten til kiwi?

Hei!

Nok et land har blitt offer for naturkatastrofer, og har du ikke fått
med deg at Japan har blitt rammet av jordskjelv og flodbølge, så er du en av
de heldige barna, med foreldre som forsatt gidder å ta seg bryet
med å pynte/ skjerme deg fra virkeligheten.

Uansett, etter alle de tragiske hendelsene i Japan, kan man vel
trygt si at dommedags året 2012 og global-oppvarming lever i
sitt beste velgående.

Personlig tror jeg ikke verden går under 13.desember eller hva nå enn
den datoen i 2012 var. Jeg håper i hvertfall ikke det, litt kjipt å vokne opp
13.Desember og se verden gå under rundt deg, spesielt når det bare er 11 dager
igjen til den store sjokoladen i julekalender`n.

- En rask illustrasjon, jeg tegnet en del piler og sånn, for å være sikkerhetskyld :]

At verden er i forandring er det vel ingen tvil om
jeg mener, hvor er alle de kristne som hevder alt står i bibelen?
Har de sånn offisielt gitt opp menneskeheten? Eller er det ingen som har
tatt seg bryet med å ringe VG`s 1000 tips?

Har religionene endelig bestemt seg for å holde seg for seg selv?
Eller er dette bare en "Stille før vinden" type opplegg, der de lader opp
til neste "reklamekampanje". (Begynner forresten å  bli en stund siden
noen fortalte meg at jeg vil havne i helvete om jeg ikke bytter religion :/)

Neida, jeg føler medlidenhet for alle i Japan, og det må være forferdelig å miste alt.
Men jeg vet Japan kommer til å klare seg fint, de er jo tross alt (sammen med kina)
det nærmeste vi mennesker kommer superhelter.

Dessuten kunne de jo ikke akkurat
ha stoppet det som skjedde heller. Og er det noen som kunne ha stoppet det, så hadde
det jo vært japanerne. Kanskje japanerne ble så mektige at gud følte seg truet, i såfall,
kan jeg jo være i enig i noe av det de kristne sier - God is behind it all.

Ha en god dag! :]

Hei! :]

De siste dagene (og frem til den 24,) har noen bestemt seg for å grave i veien
der bussen kjører vanlig, noe som betyr, vei stengt, altså bussen må kjøre en omvei.
Jeg må altså gå til et annet bussstopp da jeg skal til skolen, dette er egentlig greit nok.

MEN så kommer hjemveien, siden de graver i veien ( noe jeg har inntrykk av at de gjør hele tiden og overalt)
så må jeg kjøre rundt og opp til et sted, et sted jeg ikke er så veldig kjent i.
Det verste er at de graver på et sted jeg må gå for å finne en velkjent vei hjem,
akkurat nå kan jeg gå der, men tenk om jeg kommer en dag, og finner ut at den eneste veien jeg kjenner er stengt.
Da er jeg stuck..

Dette stressmomentet starter i det rumpa treffer buss-setet:

Bussen stoppet, og ved hjelp av min lille kropp og litt dytte hjelp fra min storesekk,
klarte jeg å kjempe meg inn gjennom bussdøra. Det første jeg ble møtt av var det
ulykkelige fjeset til bussjåføren som har vært så uheldig og fått servert marerittruta.

Jeg fant meg et sete ved vinduet, og med et dukket bekymringene opp: Hva om veien var stengt?.

Reisen gikk forsåvidt greit, helt til en dame kom å satte seg ved sidna meg.
Hver gang jeg sitter ved sidna noen jeg ikke kjenner, krysser jeg alltid
fingrene for at de skal av før meg, sånn at jeg slipper det flaue kaoset som skjer rett før en skal av.

Denne personen ble sittende.

Jeg er alltid livredd for å ikke komme av bussen, jeg kjenner ikke akkurat omgivelsene så veldig
godt, så jeg foretrekker å holde meg til den lille ruta jeg kan.
Og i en sånn situasjon som denne, da bussen i tillegg også kjører en rute, kan en si
jeg begynte å få litt panikk.

Dama satt der forsatt..

Jeg begynte å gjøre meg klar til å gå av da vi nærmet oss buss-stoppet jeg skulle av.
Og jeg sto nærmest oppreist, i det bussen skulle stoppe.
Damen satt forsatt, så jeg begynte å vurdere evt, fluktmuligheter.

Bussen hadde stoppet da damen endelig så på meg.

Nei, selvfølgelig skal jeg ikke av!? Jeg står bare, med sekken i hånden
for morro skyld.. WIIII :D

Jeg kom meg heldigvis av bussen med livet i behold, og på et velkjent sted.

Året 2010 er snart over og vi nærmer oss begynnelsen på et nytt år.

Jeg pleier som regel ikke å være så sentimental når det kommer til å
forlate et år, men dette året har vært annerledes enn de andre på en måte.
Dette året jeg har hatt mine største oppturer og nedturer.
Jeg har begått mange feil, men det er alikevell dette året jeg har lært mest,
om meg selv, hvem jeg er som person, hvem jeg ønsker å være og hva jeg
ønsker å stå for. Året 2010 var året da livet mitt ordentlig begynte.

Glemte jeg å advare dere om at dette blir litt klisje innlegg? - ops my bad.

Ja, for det er det jeg skal prate litt om nå, min årets musikk
- Som ikke nødvendigvis er fra i år, men som jeg har hørt på i år osv.

Årets band:
Det finnes band som klarer å lage musikk som får deg til å føle noe helt spesielt.
Mitt årets band er et band som har klart dette med meg, sangene deres har klart å
treffe meg midt i hjertet, og jeg kan ikke si annet enn at jeg elsker dem.
Sangen under er en sang som nærmest får minnene til å flashe foran øynene mine.
Bandet er Within Temptation og sangen er Memories.

Årets deppesang:
Litt vanskeligere å forklare, enkelte ganger trenger en å få være litt deppa.
Og da er det er det greit, med litt rolige og i mitt tilfelle spesielle sanger.
Artisten heter: Sarah Fimm og sangen heter: Story of us.

Årets Feel-good sang:
De fleste har en halveis cheesy sang som man bare elsker å
høre på når en er litt nede. En sang som enkelt og greit får en til å føle seg bedre.
Min sang er av: Jessica Riddle og heter Even angels fall.

Årets Oppdagelse:
Denne sangen oppdaget jeg fordi moren min lenge har lett
etter den, og vel ja - den er kjempe fin :]
Artisten er : Brandi Carlile sangen er The story

Årets Kjærlighetssang:
Jeg vil påstå at alle har en kjærlighetssang.
Its speaks for it self.
Bandet er: The Script sangen er: If you see kay.

Årets drømmesang:
De fleste har sanger de drømmer seg bort til,
jeg har veldig mange. En av dem er,
Josh Gorban - Remember.

Årets Powersang:
En sang som dyrker sinnet og gir en energi =p
Dessuten den dama har en utrolig stemme.
Epica - Never Enough

Og til slutt: Årets Avsluttning:
Alle år slutter med en sang, og i år har jeg funnet en
som jeg vil si passer perfekt.
30 Seconds to mars ft. Kanye West - Hurricane

Jeg vil sikkert senere finne ut at det er andre sanger som passer bedre.
Men jeg velger sanger også litt ut i fra mitt nåværende humør, men en ting jeg i
hvertfall kan bekrefte = Within temptations er årets band. :]

Ha et godt nyttår! :]

Hei igjen :]

... Jeg tenker mye rart. Og jeg skal innrømme at jeg bruker en god 
del tid på å finne løsninger på spørsmålene eller problemene som hjernen min
skaper.

For eksempel:
Rett før jeg begynte å skrive dette innlegget kom jeg over en
artikkel om hva Beyonce skal gi ektemannen sin til bursdag/jul(?).
Etter å ha lest denne artikkelen føler jeg en sterk medfølelse for Beyonce.
Stakkars, som om det ikke er vanskelig nok å kjøpe noe til noen har alt/
eller som kan kjøpe seg hva de vil,  så kommer pressen i tillegg og 
avslører overraskelsen flere måneder før,
- Det er jo ikke akkurat veldig snilt.

- Dagens sitat

For tiden blogger jeg fra skole-pcen min (som er en Mac :] ) ettersom
den andre pcen har fått virus... Nok engang, aner virkelig ikke hvor mange ganger
den pcen har vært infisert tiltross for at jeg ikke er inne på tvilsomme sider.

Den største forskjellen mellom pc og Mac er at - pcen er vant til å gjøre feil.
Hva mener jeg med det? Jo, det jeg mener er: 
Se for deg at et program krasjer, hva skjer da? Jo pcen kommer med en unnskyldning
og spørr om den skal starte programmet på nytt, men hva gjør en mac?
Den lukker programmet og later som om feilen aldri skjedde - ingen unnskyldning.

Og når jeg blogger på pc så kommer det ingen rød strek i det hele tatt,
men når jeg skriver på macen kommer det rød strek under alt,
og hvis jeg sjekker ordforslag så gir macen samme ord som står der.
Så kutt ut Mac! Jeg klarer å skrive ord like bra som deg!

Men det aller skumleste er det at når en pc er i dvale modus så lyser den,
men når en Mac er i dvale modus, blinker lyset på en måte sånn at det ser ut
som den puster..

- Jeg glemte nesten å nevne at jeg klarte å kutte meg på Mac skjermen sånn
at jeg begynte å blø i går. Betyr ikke det at jeg kan saksøke Apple,
jeg mener, jeg har ikke sett en advarsel mot at det er mulig å kutte seg på skjermen?
NO warning - NO knowing

Vil du forsatt ha mac?

Hei! :]

Etter en kommentar fra en anonym person
(Egentlig er jeg litt overbevist om at det er en "Stine")
på mitt forrige innlegg, gikk det opp for meg at jeg kan ha forklart meg feil.

Så folkens: Jeg er ikke sarkastisk, men ironisk :] Så vet dere det.  

- Bedre nå, Stine / Anonym? - I did it all just for you ;]

Btw: "Sarkasme muffinsen bytter nå også navn til "ironi muffinsen".

- Dagens sitat, som jeg dedikerer til Christine i klassen, siden hun elsker
sånne sitater, så håper jeg hun finner mye hun kan kritisere sånn at hun blir glad :]

Dere må også gjerne gi meg ideer til hva jeg skal skrive om!
Jeg liker å tro jeg kan skrive om det meste så bare fyr løs med masse
merkelige ideer :]

Snakkes senere :]

Hei igjen :]

(Advarsel: Innhold er sarkastisk skrevet, skjønner du ikke det 
vil jeg foreslå at du leser Donald Duck isteden - de er flinke til å si
ting direkte.)

Jeg legger ikke skjul på at jeg tilbringer overdrevent mye tid på
facebook - ikke det at jeg er alene om akkurat det da.

Normale ungdommer er ofte på besøk hos hverandre og deler
det på facebook, gjennom et status melding som gjerne sier:
Besøk av "Stine" som er verdens beste" eller "Stine" verdens søteste.

Dette er jo selvfølgelig veldig koselig, men jeg mener:
hvordan kan akkurat den Stine være verdens beste?
Har eieren bak statusen møtt alle verdens personer og funnet ut at
Stine er best?.
Er det sånn at alle venner en har på besøk har en tittel? Eller er det bare
noen få?

Jeg mener når jeg er på besøk hos folk skriver de bare "Har Helene på besøk".
Bør jeg bli fornærmet? Det er jo egentlig en ganske brutalt måte å få vite at en
er ingenting på..

- Totalt random bilde, eller jeg vurderer å bruke den som min personlige
advarsel for at jeg bruker sarkasme: Say hello to "Sarkasme muffinsen"

- Navnet Stine ble foresten bare valgt fordi jeg har inntrykk av at alle kjenner en Stine.
Jeg vet riktignok ikke om dette skyldes at det eksisterer mange Stine`er eller om
de Stine`ne som eksisterer bare er veldig sosiale.

Hellu igjen :]

Jeg kan ganske så enkelt starte med å fortelle:
Jeg har hatt et liv denne uka.

"Jammen Helene, du har jo ikke no liv, hva har skjedd?"
- Du er ikke alene om å stille det spørsmålet, jeg har gjort det
en del ganger selv i det siste...
Vell, svaret er enkelt å greit: Jeg går på media og kommunikasjon. 

Jeg går nå på en travel linje med lekser, jeg er jo ikke vant til sånt. 
Jeg er vant til å få gjort alle leksene i skoletiden - mens læreren snakket, 
men nå har lærerene alltid en oppgave på lur.
Dessuten går jeg sammen med en sprø menneskemix som jeg føler jeg passer
ganske så godt inn, om jeg får si det selv.

Hva mener jeg med sprø menneskemix?: 
Vell, denne uka blant annet bestemte nesten alle i klassen seg for
å bli foreldre til - et egg.
Personlig hadde jeg ikke egg i frykt for å knytte nære følelser til det for å så
måtte se noen drepe det ved ukeslutt, så isteden tok jeg rollen som egg-barnevernet.

For å si det kort, hvis DET er neste generasjons foreldre så bør vi for alvor satse på
mental helse, for de ungene kommer til å være mentalt ødelagte.

For å oppsummere kort: 2 egg, ble den ene dagen kidnappet (før de riktig nok kom trygt tilbake), 
en forelder SPISTE sitt, mange egg måtte ligge i glassting uten luft, og det aller verste tilfellet
var da en mor pelte av mesteparten av skallet på sønnen sin for å så le som en psykopat og 
se på "innvollene", (selv om den har knust øyet betyr ikke det at du kan skade den mer vettu,
det betyr "SETT PÅ EN LAPP" eller no).

Hva kan jeg si? Jeg elsker skolen min x]

Hei :)

I en samtale med meg selv tidligere i dag ... - Nei, dere kan ikke kalle meg gal,
jeg snakket oppi hodet, så teknisk sett var jeg bare stille i 10 min. 

Anyway, tidligere i dag kom jeg til å tenke på at
det er haugevis med blogger som løper rundt på internett.
og de fleste bloggere har et syn på hvorfor DE er super awesome, 
og et syn på hvorfor akkurat DU skal lese deres blogg.

- Dagens sitat :]

Først kom jeg ikke på noen grunner til hvorfor akkurat du
skulle lese min blogg, men så kom jeg senere på noen alikevell.
Og her kommer de:

1. Jeg kan ikke tegne - så om du kan tegne får du et selvtillitsboost. Kan du derimot ikke tegne,
får du på denne bloggen følelsen at du ikke er alene.

2. Jeg tar meg tiden til å skrive blogginnlegg (innimellom), og siden det tar lenger tid enn å lese det
= Du kan trøste deg med at jeg mest sannsynlig har mer fritid og mindre liv enn deg. :]

..Det var egentlig alle jeg kom på i farten, men de var ganske gode - var de ikke? 

Men det var alt hodet mitt hadde klart å tenke på i dag, så vi snakkes senere :]